Første prøvestarter i AK

Ja, så var tiden komme for å ta steget ut i den store, «skumle» AK-verden. Jeg har holdt litt igjen og følt at vi ikke har vært klar for å stille i AK, men en gang må være den første og Gaularfjellsprøven er en sjarmerende liten prøve med ett terreng som vanligvis er bra besatt med fugl, så her var det bare å melde seg på. Mye drittvær gjorde at det ikke var så mange anledninger til å komme seg i fjellet for trening før selve prøven, så jeg var spent på hvordan dette ville gå.

Lørdagen er det opprop som vanlig, og som alltid er det noe omrokkering på ekvipasjene og i hvilket terreng man ender opp i. For min del så endte jeg opp i Risbotten. Været var ikke av det beste, og det var snøskredfare og mye dyp og løs snø. De fleste hundene sliter godt i løssnøen, men noen klarer seg bedre enn andre, dessverre for Amica så er det ikke alltid så greit å være liten og hun sliter i snøen i dag. Ikke lenge etter i sitt første slipp ser jeg at hun begynner å jobbe systematisk og målrettet og fokuset mitt skjerpes på det som skjer foran meg. Det går sent i den dype snøen, men hun jobber seg febrilsk gjennom den og helt riktig, Amica ikke lenge etterpå finner jeg henne i stand og jeg ser rypene foran henne. Jeg sliter selv i all løsnøen og jeg bruker litt tid på å nå frem til henne, når jeg er tilstrekkelig nærme nok ber jeg om reis, og Amica reiser villig på, jeg får skutt og roper «sitt»!!!! Sekundene tikker og bremselengden begynner å bli faretruende lang selv i løssnøen før hun endelig setter seg.- «Skitt..tenker jeg, dette er nok helt på grensen til hva som er greit…». Jeg venter spent på hva dommeren sin reaksjon er og om vi må pakke sakene og er ferdig bedømt for dagen. Jeg får beskjed om å koble Amica og dommeren noterer ned noe før han sier: «Ja, dette var heeelt på kanten, men jeg godkjenner fuglearbeidet :)».